Vurdering av yrkesmessig eksponering for 4,4′-metylen-bis-(2-kloranilin) ​​“MOCA” ved hjelp av en ny sensitiv metode for biologisk overvåking

En ny analytisk metode, karakterisert ved høy spesifisitet og sterk sensitivitet, har blitt utviklet med suksess for bestemmelse av 4,4'-metylen-bis-(2-kloranilin), ofte kjent som «MOCA», i menneskelig urin. Det er viktig å merke seg at MOCA er et veldokumentert kreftfremkallende stoff, med etablerte toksikologiske bevis som bekrefter dets kreftfremkallende egenskaper hos forsøksdyr som rotter, mus og hunder.

Før denne nyutviklede metoden ble brukt i praksis, utførte forskerteamet først en kortvarig forstudie med rotter. Hovedmålet med denne prekliniske studien var å identifisere og avklare visse viktige særegenheter knyttet til urinutskillelsen av MOCA i dyremodellen – inkludert aspekter som utskillelseshastighet, metabolske veier og tidsvinduet for påviselige nivåer – og dermed legge et solid vitenskapelig grunnlag for den senere anvendelsen av metoden i menneskelige prøver.

Etter at den prekliniske studien var fullført og validert, ble denne urinbaserte deteksjonsmetoden formelt tatt i bruk for å vurdere omfanget av yrkesmessig eksponering for MOCA blant arbeidere i franske industribedrifter. Undersøkelsen dekket to hovedtyper arbeidsscenarioer som er nært knyttet til MOCA: den ene var den industrielle produksjonsprosessen for selve MOCA, og den andre var bruken av MOCA som herdemiddel i produksjonen av polyuretanelastomerer, et vanlig bruksscenario i kjemisk og materialindustrien.

Gjennom storskalatesting av urinprøver samlet fra arbeidere i disse scenariene, fant forskerteamet at urinutskillelsesnivåene av MOCA viste et bredt spekter av variasjoner. Mer spesifikt varierte utskillelseskonsentrasjonene fra ikke-detekterbare nivåer – definert som mindre enn 0,5 mikrogram per liter – til maksimalt 1600 mikrogram per liter. I tillegg, når N-acetylmetabolitter av MOCA var tilstede i urinprøvene, var konsentrasjonene deres gjennomgående og betydelig lavere enn konsentrasjonene av moderforbindelsen (MOCA) i de samme prøvene, noe som indikerer at MOCA i seg selv er den primære formen som skilles ut i urin og en mer pålitelig indikator på eksponering.

Samlet sett så resultatene fra denne storskala vurderingen av yrkesmessig eksponering ut til å gjenspeile de totale MOCA-eksponeringsnivåene til de undersøkte arbeiderne på en rettferdig og nøyaktig måte, ettersom de påviste utskillelsesnivåene var nært korrelert med arbeidets art, eksponeringsvarigheten og arbeidsmiljøforholdene. Videre var en viktig observasjon fra studien at etter at de analytiske bestemmelsene var fullført og målrettede forebyggende tiltak ble implementert på arbeidsplassene – som å forbedre ventilasjonssystemer, øke bruken av personlig verneutstyr (PPE) eller optimalisere prosessoperasjoner – viste urinutskillelsesnivåene av MOCA hos de berørte arbeiderne ofte en tydelig og signifikant reduksjon, noe som demonstrerer den praktiske effektiviteten av disse forebyggende tiltakene for å redusere yrkesmessig eksponering for MOCA.